Geocaching 2015- flere gode opplevelser

For oss så er geocaching = gode opplevelser. Uansett om cachen er enkel eller vanskelig å finne så er det like moro hver gang loggen kan signeres. Men det er selvfølgelig noen som setter seg litt bedre i hukommelsen enn andre.

Turen til Store Snellingen for eksempel.

Jeg har gått turer her før og sett at det er fint. Nå skulle jeg derimot gå ut til enden av en tange og der har jeg aldri vært. Barfi og jeg la av sted en dag i mai. Fortsatt litt snø her og der, men det gikk fint å gå. Da vi kom ut dit vi skulle møtte vi en fin bålplass og et idyllisk sted vi godt kunne bli værende en stund bare å kose oss. Dette er opplevelser jeg setter stor pris på. Og lat og sofagris som jeg er hadde jeg ikke somlet til å ta denne turen uten at det var en geocache som lokker. En litt ekstra spiss var det jo selvfølgelig at dette var vårt 600. funn og en FTF.

Så har du turen til Utsikten.

Her var jeg på cachetur sammen med Kjersti. En liten trail som gikk på en fin tursti i en liten granskau. Helt grei tur, men ikke noe spesielt utover det. Men så tok vi altså en liten avstikker for å logge denne cachen og der blir vi møtt med en wow – utsikt. Her så vi inn til  Halden og festningen, rett ned på fjorden og noen øyer med praktfulle hyttetomter.

Rett og slett en fantastisk utsikt i finværet og i stor kontrast til området vi hadde gått rundt i.

Cachen ved Vassbråa som i seg selv var en liten oppfinnsom cache,

 

men ikke minst den fint tillaga spisestedet og gapahuken. Som lå nede ved vannet og plusser du på knallfint vær, sola som glitrer som diamanter i vannet. V har for en gangs skyld husket å ta med oss kaffe/te og vafler og kan sitte der og kose oss. Ja da er det en god opplevelse å drive med geocaching da.

Turen Barfi og jeg hadde på Romeriksåsen som førte oss til Råsjøen for første gang.

Råsjøen som stadig nevnes i avisa, men jeg har aldri vært der og selv om jeg har sett bilder av jaktslottet så hadde jeg ingen ide om at det var så stort anlegg. Og ankomsten fra vannet som må være en konge verdig.  Det var rett og slett imponerende hele stedet. Og ikke minst at det var så mange andre hus og historien om et helt eget samfunn der. Været var fint, turen var fin og vi gikk vår lengste tur så langt, nesten 3 mil. Nok en god cache-opplevelse med andre ord. Noen ny tur ut på tangen ved Store Snellingen orket vi derimot ikke, selv om vi gikk forbi.

 

Så har du de cachene som byr på overraskelser. Ved en rasteplass som ligger ganske idyllisk til ved et lite vann, så ligger det et TB-hotell. I tillegg til trafikken så er det dette merkelige fenomenet med at vi nordmenn / midlertidige nordmenn har store problemer med å legge søppel i ei søppelkasse eller ta det med hjem som ødelegger en del. Men det som gjorde dette til en god opplevelse som jeg fortsatt husker med glede er at dette jo var et TB-hotell og så var hintet «nano» Med min smarte hjerne så var det her noe som ikke stemte. Halloo et hotell må jo ha litt plass og hvorfor i all verden skulle en nano plasseres et stykke uti skauen? Nanoer er jo som regel plassert på autovernet, skilt eller bygninger på selve rasteplassen. Dermed var jeg helt uforberedt på det som møtte meg ved gz.  Ok, det å vasse igjennom søppel var ikke noe særlig og boksen var jo ikke av den typen som er et vakkert kunstverk i seg selv.  Men det var noe med kombinasjon av forventning og den boksen som møtte meg som gjorde dette til en favoritt og morsom opplevelse. Et stor smil bredte seg og latteren nesten boblet over da jeg så hva som var cachen. Den må bare oppleves!

I 2014 virket det som det gikk inflasjon i cacher som var gjemt i fuglekasser. I år virker det som det har tatt av med bruk av lys og lyd. Det er mye fint som kan kjøpes på biltema. Så nå åpner man fuglekasser og det strømmer ut alt fra fuglekvitter til julesang og juletre pyntet med lys. Morsomt med sånne kreative påfunn. Men det som nesten var litt magisk var den turen vi tok da vi fulgte en refleksløype en kveld med regn og tåke. Refleksløypa var egentlig ikke sånn mer enn passe morsom, men det som møtte oss ved finalen var nesten magisk. Der vi kom gående så vi det lyste opp inni skauen. Og når vi kom fram så satt nissen inni en opplyst granhytte med hjelperne sine rundt seg.

Da vi var ute på tur for å finne en refleks-løype-cache så befant vi oss like i nærheten av en annen cache. Denne visste jeg skulle være fin. Men likevel var det helt spesielt å se den i lyset fra hodelykta. Den var så utrolig flott plassert, så fint laget til at man blir bare glad for at noen tar seg tid til å lage noe sånt. Siden et ligger bilde av denne på cachesiden så tar jeg sjansen på å legge ut et bilde av den her også.

 

Enda er det mange flere artige og fine cacher rundt her. Som å plutselig møte et akkurat passe stort grantre som er pyntet som juletre midt uti skauen. Ikke nødvendigvis med julepynt, men med saker og ting som gjør at det ligner på juletre likevel. Det er som sagt mange kreative geocachere som legger ut spesielle, vanskelige og artige cacher rundt her. Men siden det jo skal være like moro for andre å finne disse så kan jeg jo ikke legge ut bilder og ikke fortelle hva som gjør at de er morsomme å logge. Det er det eneste jeg ikke liker med geocaching, det at man ikke får delt gleden over hva som møtte en med andre. For det er ikke like moro å finne en cache når en vet på forhånd hva som møter en.